D/S Elfrida

Historien om et glemt forlis

1959

Historien


I år er det 60 år siden det norske frakteskipet D/S Elfrida forliste under en forrykende storm i Nordsjøen, 9. desember 1959. Skipet sendte ut nødsignal og en stor redningsaksjon ble satt i gang, mange andre båter kom til oppgitt posisjon men ingen kunne finne Elfrida. Etter et døgn ble det funnet med bunnen i været på en helt annen posisjon enn oppgitt og kort tid etter sank skipet. Alle sjømennene ombord forsvant også i det iskalde frådende havet.

I ettertid ble det stilt flere kritiske spørsmål omkring forliset, om kapteinen, om skipet og om rederiet. Denne nettsiden er et forsøk på å samle opplysninger om et glemt forlis, et beskjedent skip og om alle de som var ombord og bringe lys over hva som skjedde før, under og etter forliset.

Dette er også til minne om de 20 sjøfolkene som omkom, de som fikk den våte grav.




Skipet


Historien starter i Flensburg i 1926. Skipet ble bygget av Flensburger Shiffbau-Gesellschaft og var på 2600 t.dw. Det ble levert i august og fikk navnet "Ilse L.M. Russ" for rederiet Schiffahrt & Assekuranz-Ges. E.Russ & Co, Hamburg.

Dette er trolig en laste-tegning som viser kapasitet og inndeling av lasterommene, men den viser også formen på skipet.

Tegner ukjent


Byggeår 1926
Eier:
Schiffahrt & Assekuranz-Ges.
Ernst Russ & Co
Navn:
Ilse L.M.Russ

1945
Eier:
Overtatt av Min. of Transport
London, UK.
Navn:
Empire Conqueror

1946
Eier:
Overtatt av Norske stat, Oslo
Navn:
Ekornes

1947
Eier:
Solgt til Tetlies Rederi A/S
Navn:
Elfrida

 1959
Forlist, posisjon:

58,09 N, 03,03 Ø




Foto: ukjent

Den siste reisen


Den 22. november ligger det lille tørrlastskipet Elfrida ved kai i Arkhangelsk i Russland. Det er ferdig lastet med trelast og klar for å gå til København i Danmark. Dette er en last og en rute som er ideell for skipet, den tar vanligvis 14 dager og nettopp denne turen er utført flere ganger tidligere. Mange av mannskapet hadde mønstret på for første gang, noen av dem unge førstereisgutter, de er 20 stykker ombord da trossene kastes.

Skipet som tilhører rederiet Tetlie AS i Trondheim, hadde ligget i opplag siden februar og fikk endelig et oppdrag, dette var en god "slutning" for eierne. Skipet ble kontrollert av det Norske Veritas før turen men ikke av skipskontrollen. Men rederiet trenger mangler mannskap. 

Skoleskipet "Trøndelag" legger samtidig til kai like ved Elfrida mens det forbereder det nye oppdraget. 17 år gamle Olav Harry Vada er en av sjøguttene som kommer i land fra skoleskipet, han og flere andre blir så invitert ombord av rederiet Tetlie som eier D/S Elfrida. De vil gjerne forhyre noen av de unge sjøguttene for jobb på Elfrida. Det inntrykket Olav Harry får gjør at han takker nei til hyre på Elfrida. "Det var et forferdelig kaos og rot ombord" forteller han meg.

 To av vennene og klassekameratene til Olav Harry som han også sto konfirmant sammen med, 17 år gamle Arne Hilbert Berg og Torleif Kristian Sætran fikk senere tilbud om jobb på Elfrida og takket ja. Arne Hilbert hadde vært ute en tur tidligere, Torleif Kristian var førstereisgutt. 15 år gamle Hans Øverkil er den eneste fra skoleskipet "Trøndelag" som mønstrer på Elfrida, han er den siste som får jobb ombord fordi en annen ungdom trekker seg fra jobben, han mønster på som messegutt.

Mannskapet går ombord i Trondheim og den 18. oktober kaster de trossene og legger kursen mot Arkhangelsk. Der blir skipet lastet i forhold til regelverket for vintertrafikk, dette betyr også dekkslast med nesten 1/4 av trelasten på dekk. Dette var vanlig på tørrlasteskip og det fantes regler for hvordan det skulle lastes i rommene og hvor mye som er tillatt på dekk. Skipet lastes innenfor reglene og gjøres klar til turen sørover.

På broen står kaptein Nikolaus Breivik-Rød. Han vokste opp ved Fanafjorden sør for Bergen og har vært på sjøen siden barnsben av der han rodde på fjorden med faren Lasse Lassesen Bredvig som var los på norskekysten. Her hjemme har Nikolaus, eller Nico som han ble kalt, lært om båtliv og sjømannskap og fisket med snøre og garn for å spe på mat til den store familien i gårdshuset på Rød. Det måtte bli en utdannelse i sjømannsyrket. 

Kapteinen var også krigsseiler. Han var en av de mange tusen som seilte i handelsflåten 1939-1945 med alt det innebar, han seilte mange turer mellom Europa og USA og til andre fjerne destinasjoner, både i konvoi og som "Indipendent ship", alene på havet. Som mange andre sjøfolk som overlevde krigsårenes mareritt og ikke fikk den krigserstatningen de var lovet, ble han nødt å fortsette arbeidet på sjøen for å skaffe nødvendig inntekt for å livnære seg.

Men nå står han klar til å dra ut på sin aller siste seilas før han endelig skal mønstre av for godt i København og bli pensjonist og tilbringe etterlengtet tid med søsknene i barndomshjemmet hjemme i Fana.




På grunn


Etter avgang fra Arkhangelsk, fullastet og på vei mot København skjer det som ikke skal skje, skipet går på grunn! Imidlertid virker det ikke sælig alvorlig, de tar ikke inn vann og skipet fortsetter for egen maskin etterpå og det ser ikke ut til å ha fått skader. Kapteinen skriver en rapport om hendelsen til rederiet i et brev som losen senere får med seg i land og postlegger i Lødingen.

Grunnberøringen.
Tidligere sjømann, nå pensjonist Olav Harry Vada kjente D/S Elfrida godt, han var selv ombord på besøk i 1959. I januar 2019 var han så vennlig å kontakte meg og fortelle om sitt forhold til skipet, og om alt arbeid han har lagt ned for å samle informasjon om Elfrida. Han har også sendt meg en hel del av stoffet som han har samlet, blant annet om grunnberøringen i Arhangelsk:

«Elfrida» berørte grunnen i kanalen like etter avgangen fra Arkhangelsk den 22. november, opplyser skipsreder Bjarne Tetlie under en samtale med Adresseavisen i går kveld (dette er en avisartikkel etter forliset). Etter den skriftlige rapport som ble sendt rederiet fra kapteinen da skipet var innom Honningsvåg for bunkring fem dager senere så var det ingen alvorlig affære. Det ble ikke konstatert noen lekkasje og skipet var tett også ved anløpet av Lødingen, hvor losen ble satt i land.

Under sjøforklaringen etter forliset dukker dette spørsmålet opp igjen - kan skipet allikevel ha fått skader i bunnen, noe som har forårsaket lekkasjen de forteller om fra D/S Elfrida 8.november?

"Med hensyn til at skipet kunne gått innenskjærs så er det kapteinen som avgjør den ting", sier skipsreder Tetlie. Noe ønske fra rederiets side om å spare losutgiftene er ikke blitt uttalt. Været var bra da skipet gikk fra Lødingen, og orkanen kom først seks dager senere. Kapteinen har sikkert ikke tatt noen risiko når det gjelder skip og mannskap, og når det gikk så sørgelig som det gjorde skyldes det utelukkende et sammentreff av ulykkelige omstendigheter," sier skipsreder Tetlie.



Forliset


Forliset
Klokken 18:16 den 8. desember mottar Farsund radio en nødmelding, det er D/S Elfrida som kaller opp: "Vi trenger øyeblikkelig hjelp". Det blåser full storm fra øst i Nordsjøen denne kvelden. "Maskinrommet er vannfylt." Skipet oppgir posisjon 35 nautiske mil S.V. for Lista fyr. De oppgir også at posisjonen kan være dårlig fordi "Vi har drevet fire døgn i stormfullt vær". En stor redningsaksjon settes i verk og det er allerede mange skip i området som blir med på letingen. Sola flyplass settes også i beredskap.


En mann som sitter hjemme i huset sitt på Jæren hører på kommunikasjonen mellom skipet og Farsund radio. Han hører at det blir fortalt fra skpet at "..en svanehals på dekk har brukket." Det betyr at skipet kanskje tar inn vann som skyller inn over dekket og ned i lasterom eller maskinrom gjennom den brukne svanehalsen. Dette forteller han til en journalist etterpå.
Men de mange skipene som leter kan ikke finne Elfrida på oppgitt posisjon. Det blåser sterk storm, det er høy sjø og dårlig sikt og mørkt i området hvor det letes. Hvor er Elfrida?

På hjemstedet til kaptein Nikolaus Breivik-Rød i Fana har familien fått vite hva som foregår. Hjemme i stuen hos bror og nabo Knut har de slått på radioen og funnet kommunikasjonen mellom Farsund radio og Elfrida på kortbølgefrekvensen. Søstrene Lydia og Maria er også der, sammen med Knut sin kone Aase og sønnen deres Anders som er tolv år gammel. De hører med forferdelse på det som foregår uten å kunne gjøre noe som helst.

I løpet av noen timer går det flere meldinger mellom Farsund radio og skipet. Bergningsskipet "Salvator" ligger også i området, men selv om de er for langt unna havaristen hører de med sitt moderne radioutstyr all samtale mellom Farsund radio og Eldfrida. De melder så "Vi har mistet lyset og kobler på nødsettet". Skipene som deltar i letingen forstår at den oppgitte posisjonen må være feil for de finner ikke skip eller mannskap selv etter flere timers leting. De prøver å krysspeile radiosignalene for å finne skipet men nødstrømsbatteriene på Elfrida gir trolig for svakt signal og derfor dårlig radiopeiling.

Haugesund Dagblad melder dagen etter forliset at telegrafisten Harald Tranaas på D/S Elfrida spør i radiomelding til Farsund radio "Kan dere ikke peile oss da?" Farsund svarer "Nei, vi har ikke utstyr. Vi har bedt om peiler i to år nå men ikke fått det." Mannskapet på Elfrida hadde problemer med strømmen ombord og kanskje derav problemer med å navigere og oppgi riktig posisjon.

Klokken seks minutter over 02 natt til 9.desember kommer siste melding fra D/S Elfrida. De tre søsknene til kaptein Nikolaus sitter fremdeles sammen foran radioen i stuen hjemme på Rød da de hører brorens stemme gjennom høyttaleren: "Skipet synker, mannskapet har forlatt skipet i en livbåt... Takk for all hjelp".

Så blir det helt stille.

Søket etter det savnede skipet fortsetter til tross for den siste meldingen. Litt før klokken 10 samme dag blir skipet D/S Elfrida funnet av "M/S Oslofjord" på en helt annen posisjon, 100 nm vest av Sola. De melder til Farsund radio at de forsetter i vindretningen for å lete etter den ene livbåten med sjøfolkene ombord. En time senere, kl 10:44 melder "M/S Bufalo" til Farsund radio at de også ha funnet vraket, de melder at skipet flyter med bunnen i været og de melder også om to livbåter og flere døde som flyter i sjøen i sine flytevester. Det skal visstnok ha vært meldt om seks mann i sjøen. Men på grunn av at det fortsatt blåser full østlig storm så er det umulig for M/S Bufalo å plukke opp de døde.

Redningskrysseren "Ambassadør Bay" kommer også frem til vraket og holder seg i nærheten for å se om det er mulig å gjøre noe. Klokken 17:38 samme ettermiddag, 9.desember, melder Ambasadør Bay at D/S Elfrida synker.



Pressen


Etter forliset var det mange innslag både i radio og aviser om det dramatiske som hadde skjedd i Nordsjøen i havet vest av Egersund. Avisene Morgenposten, Bergens Arbeiderblad, Bergens Tidende, Adresseavisen, Trønderavisa, Haugesund Dagblad, Fædrelandsvennen og sikkert flere skrev om forliset i følge Nasjonalbiblioteket. Det kunne i noen av innslagene virke som om kapteinen allerede fikk skylden for forliset uten at noen, selv ikke de som hadde kunnskap om skip og redning, egentlig kunne si hva som hadde skjedd.

Disse faksimilene er fra avisen Bergens Tidende


Men hva skjedde egentlig? Var det en brukket "svanehals" som forårsaket vannlekasje? Var det en skadet plate i skroget som hadde løsnet etter en tidligere grunnstøting? Var det lasten som forskjøv seg? Hadde den erfarne kapteinen gjort noe feil? Hvorfor lå skipet 100 nautiske mil fra Norskekysten og hvorfor gikk de ikke nærmere land i det elendige været og hvorfor søkte de ikke nødhavn? 


Det var mange ubesvarte spørsmål i tiden etter og både etterlatte og rederi ventet på sjøforklaringen.



Sjøforklaring


11. desember 1959 settes det i gang etterforsking for å finne årsaken til forliset, den avsluttes 9.mars 1960. Dokumentene sendes Trondheim byrett med begjæring om å avholde rettsmøte etter sjølovens pgr 324. Den 30. mars blir retten satt i Trondheim tinghus.

Dette er begynnelsen på konklusjonen etter sjøforklaringen. Den er skrevet av sjøfartsinspektør J.S. Johannessen og datert 8.oktober 1960. Det fem sider lange dokumentet avsluttes med følgende setning: "Henlagt som uoppklart".





Dokumentet er utlevert av Riksarkivet med velvillig hjelp.

Tidligere sjømann, nå pensjonist Olav Harry Vada har gjort et stort arbeide med å samle stoff om D/S Elfrida. Han har også sendt meg følgende beskrivelse fra sjøforklaringen:

Med byrettsjustitiarius J. M. Jacobsen som administrator ble sjøretten satt i den lille lagmanns-rettssalen i Trondheim til sjøforklaring om Trondheimsbåten «Elfridas» forlis natt til den 9. desember 1959. Ingen av dem som opplevde det nattlige dramaet i det forrykende uværet er i live, hele besetningen på 20 mann gikk ned. De som var innstevnet til sjøforklaringen var skipets eier, skipsreder Bjarne Tetlie, sjøkyndig besiktigelsesmann ved skipskontrollen i Trondheim, skipsinspektør Westad, kaptein Haug sivilingeniør Gudmund Haugbjørg Olsen i Det norske Veritas, disponent Nils Ryjord og losbåtsmannen i Lødingen.

Blant vitnene er også «Elfrida»s tidligere kaptein i mange år, kaptein Hans Sitter. Han førte «Elfrida» helt til han gikk av for aldersgrensen i 1958. Skipsinspektør Johan Johannessen fra Bergen foretok en ekstra eksaminasjon av vitnene.

«Elfrida» var på vei fra Arkhangelsk til dansk havn med trelast da den kom ut for et overhendig uvær. Om kvelden den 8. desember meldte kapteinen, Nicolaus Breivik-Rød, at skipet var i vanskeligheter og anmodet om øyeblikkelig assistanse. I meldingen het det at «Elfrida» var lekk og at maskinen fyltes med vann. Telegrafist Harald Tranås fortsatte med å sende meldinger ut over kvelden. Situasjonen forverret seg stadig. Lyset gikk og nødsenderen måtte tas i bruk. Den siste meldingen telegrafisten fikk sendt var klokka 02.06, og den lød; «Vi går ned. Takk for all hjelp».
Telegrafistene på båter i Nordsjøen som lyttet på nød-bølgen la om kursen og gikk til assistanse. Posisjonen var imidlertid feil oppgitt. «Elfrida» mente den befant seg sør av Lista, mens den korrekte posisjonen skulle være 100 nautiske mil vest av Sola.

Skipskontrollen ble ikke tilkalt da «Elfrida» gikk ut av opplaget i Trondheim
«Elfrida» gikk ut av opplag midt i oktober 1959, etter å ha ligget i Nyhavna i Trondheim i 8 – 9 måneder. Skipskontrollen ble ikke tilkalt da båten skulle ut av opplag. Det er rettet kritikk mot skipets sjødyktighet og redningsutstyret – likeledes maten om bord. Alt dette blir belyst under sjøforklaringen som vil ta et par dager.
Elfrida overlastet, sier inspektøren.

Skarp replikkveksling, dommeren måtte avbryte eksaminasjonen.
«Elfrida» hadde ikke radiosikkerhetssertifikat, og skipet var overlastet, ifølge skipsinspektørens beregninger. Lastemerket var heller ikke kontrollert, kom det fram i sjøretten i Trondheim. Som kjent omkom 20 mennesker da «Elfrida» forliste den 9. desember 1959.

Det ble i retten påvist forskjellige ting ved den 33 år gamle fartøyet som burde ha vært ordnet før skipet la ut på den siste reis. Skipsinspektør Johannesen og radioinspektør Rolf Antonsen fra Telegrafstyret var skarp i sin replikkveksel og sin eksaminasjon av vitnene. Administrator måtte flere ganger avbryte replikkvekslingen og eksaminasjonen. Retten ble administrert av justitiarius J. M. Jacobsen, og sjøkyndige rettsvitner var fullmektig Nic Sørgaard og ingeniør R. Jurgens. Skipsinspektør Johan S Johannesen, Bergen, assisterte, og skipsinspektør Gunnar Kufaas, Bodø, representerte det offentliges interesser. Forøvrig møtte en rekke spesialister.

Reparert hos Flakke
Skipsreder Bjarne Tetlie fortalte at «Elfrida» ble bygget i Tyskland i 1926 og innkjøpt til Tetlies rederi i 1947 fra Statens skipsfartsdirektorat. Skipet ble reparert i 1956 ved verksted hos Ola T. Flakke i Kristiansund. Her oppsto en del uoverensstemmelser mellom Flakke og Veritas. Skipet gikk så til Trondheim for fortsatt reparasjon ved Trondhjems mek. Verksted. På spørsmål av skipsinspektør Johannesen uttalte vitnet at han ikke trodde skipet da hadde passert 30-års grensen. Og den kontroll som ellers blir foretatt på et så gammelt skip, ble følgelig ikke gjort.

Våt last
Kaptein Breivik-Rød som ble ansatt like før «Elfrida» dro ut på siste ferd, hadde gjort et godt inntrykk på rederen. Vitnet forklarte videre at «Elfrida» gikk fra Arkhangelsk 22. november med en last på 704 standard trelast, hvorav 195 standard på dekk. Lasten kom direkte fra sagbruket og var gjennomvåt da den ble tatt om bord. Vitnet kunne ikke huske om trelastmerket var påsatt.

Administrator: - Skipsinspektør Johannesen har foretatt en beregning som viser at skipet var overlastet.
Vitnet: - Det kan jeg ikke skjønne. «Elfrida» har hatt opptil 797 standard om bord og gjennomsnittslasten har vært på 778 standard. 
Sjørettsmøtet fortsetter med ytterligere forklaring av skipsreder Tetlie.

"Med hensyn til at skipet kunne gått innenskjærs så er det kapteinen som avgjør den ting", sier skipsreder Tetlie. "Noe ønske fra rederiets side om å spare losutgiftene er ikke blitt uttalt. Været var bra da skipet gikk fra Lødingen, og orkanen kom først seks dager senere. Kapteinen har sikkert ikke tatt noen risiko når det gjelder skip og mannskap, og når det gikk så sørgelig som det gjorde skyldes det utelukkende et sammentreff av ulykkelige omstendigheter," sier skipsreder Tetlie.

Videre skal kaptein Hans Sitter, som har ført «Elfrida» i 10 – 11 år etter at skipet ble innkjøpt til Trondheim, forklare seg.

Hullet i Elfrida mystisk

Bildet som ble tatt av «Elfrida» med kjølen i været etter forliset, ble fremlagt for kaptein Sitter i Sjøretten. Et mørkt hull på bildet tyder på at en av platene måtte være borte, og det ligger nær å tro at den ble revet av under grunnstøtingen i Arkhangelsk. Kaptein Sitter ville ikke gi noen tydning av bildet, men bemerket at «dette ser mystisk ut». Kaptein Sitters hypotese om årsaken til forliset er at vannet har trengt gjennom en brukket svanehals på dekket, og derfra ned i storisrommet og så inn i maskinrommet på babord side. Hypotesen bygger bl.a. på et brev han har mottatt fra en mann på Jæren som ulykkes-natta satt og fanget opp meldingene fra «Elfrida».

Dårskap å bunkre 190 tonn olje i Honningsvåg
Den 65 år gamle forhenværende skipsfører Hans Sitter – som var skipper på «Elfrida» fra 1947 til slutten av 1958 – ble ført som vitne i sjøretten i Trondheim. Han opplyste at han hadde fraktet noen og tretti dekkslaster trelast med «Elfrida», hovedsakelig fra Hvitehavet og Østersjø-området.

Sitter karakteriserte «Elfrida» som særlig godt skikket til føring av trelast, og selv om båten i hans tid lastet 70 – 80 standard mer enn «Elfrida» hadde på sin siste tur, var det aldri noen trøbbel med stabiliteten i båten. På spørsmål fra skipsinspektøren opplyste, Sitter at "trelastmerkene ble hogd inn i skutesida etter Veritas bestemmelser, oppmålingen av dem var i hvert fall i orden i trelastsesongene, merkene var der da jeg fratrådte. Men om oppmerkingen var tilfredsstillende ett år seinere, kan ikke jeg uttale meg om," sa Sitter. En eneste gang i Sitters tid ble båten så tungt lastet at trelastmerket ble nådd. Det var på en tur fra Arkhangelsk.

Skipsinspektøren bemerket at «Elfrida» hadde bunkret i Honningsvåg på turen til København og tatt inn ca. 190 tonn som kom i tillegg til den tunge, rå trelasten skipet førte. Den hadde tidligere bunkret både i Trondheim og Arkhangelsk.
Kaptein Sitter svarte at dersom han hadde tatt inn 190 tonn i Honningsvåg, ville han ha fått sparken av rederiet. "Det ville være dårskap å ta inn så mye olje i Honningsvåg når den var rimeligere å få kjøpt i København," sa han.


(her kommer etterhvert flere dokumenter fra sjøforklaringen)

Sjøforklaring

Sjøfolkene



Til minne om tapre sjømenn som kjempet mot stormen og tapte

 

Messegutt Hans Øverkil 15 år, Dunderland st.

Kokk Oscar Julius Velvaag 58 år, Garten i Fosna

Stuert Dagfinn Arnljot Johansen 37 år, Trondheim

Fyrbøter Einar Norvald Hofstad 47 år, Hestnes i Hitra

Fyrbøter Alf Andresen 60 år, Åsen

Fyrbøter Einar Malmo Ydsti 62 år, Trondheim

3.maskinist Wilhelm Hansen 62 år, Trondheim

2.maskinist Peter Rød 57 år, Kristiansund N.

Maskinsjef Fridtjof Corvei Stokke 43 år, Trondheim

Dekksgutt Arne Hilbert Berg 17 år, Verran


Dekksgutt Torleif Kristian Sætran 17 år, Verran i Malm

Jungmann Rolf Margido Størseth 19 år, Trondheim

Jungmann Jan Roar helgesen 23 år, Trondheim

Matros Laurits Kristoffersen 32 år, Fillan

Matros Oskar Julius Bratsti 25 år, Verran i Malm

Matros Torstein Skingen 33 år, Lauvsnes

3.styrm. Tor Dahl 31 år, Trondheim

2.styrm. Nils Wisth 31 år, Hitra

1.styrm./telegr. Harald Eivind Tranaas 54 år, Trondheim

Kaptein Nicolaus Breivik-Rød 57 år, Fana


_____

Sjømannskirken


Brooklyn, New York. Et sted mange sjøfolk kjenner godt, det har vært en viktig havneby og av samme grunn har Den norske sjømannskirken eksistert der helt siden 1878. 

I 1927 flytter de til nytt større bygg og ansetter for første gang en "husmor" som skal ta seg av de hverdagslige oppgavene i den nye kirken på 33 First Place, steke vafler, ordne innkjøp, ta seg av de norske avisene, holde orden på "leseværelset", snakke med sjøfolkene som kommer på besøk og hjelpe dem med post og andre praktiske gjøremål som å skaffe nye klær og kontakte familie.

Snart blir denne kvinnen kjent som alle sjøfolk sin "Tante Klara", hun høster anerkjennelse ikke minst for sin betydning på Sjømannskirken i Brooklyn under andre verdenskrig. Klara Breivik tildeles i 1948 St. Olavs orden for sitt arbeid og innsats og hun får Kongens fortjenestemedalje i gull i 1962. Etter at hun blir pensjonist utnevnes hun til æresmedlem av Norges krigsseilerforening.



På dette bildet står hun smilende og glad på flyplassen Idlewild i New York våren 1959 for å ta avskjed med en kjent og kjær sjømann som har vært på besøk. Det er hennes egen bror, Nikolaus Breivik-Rød. Han har mange ganger vært på besøk hos henne på "Kjærka", også under krigen. Nå skal han tilbake til Norge og snart mønstrer han på nytt skip, det heter D/S Elfrida. Lite vet de to om hva som skal komme senere på året. Klara Breivik har ikke sin egen familie i New York, og hun skal snart miste en av sine kjæreste fra hjemstedet i Fana. Det er siste gang de møtes.


En annen søster heter Ragna, hun er kunstner og hjemme i Bergen vever hun store tepper etter tegninger av Gerhard Munthe. Hun er den eneste billedveversken som Munthe har gitt lov til å veve hans fantasifulle og kjente tegninger, hun iviteres med teppene sine til verdensutstillingen i New York i 1939. Der får hun også møte sin søster Klara.

Hjemme i sitt atelier i Håkonsgaten i Bergen, vever hun i mange år på teppene fra eventyret om "Åsmund Frægdagjeva", en serie på 11 motiver som blir hennes livsverk.

 Da ulykken treffer hennes bror ombord i Elfrida i 1959 blir hun sjokkert som alle andre med familie ombord. Hun bestemmer seg for å lage et minne om han og de andre som forsvant på havet og vever teppet "Du sigla må, engelen sette kruna på" etter tegning av kunstneren Axel Revold. Hun ber Sjømannsmisjonen om lov til å gi det som gave til sjømannskirken i København, som var skipets ankomsthavn. De takker ja og på veggen inne i kirken henger teppet den dag i dag. 

Du kan selv besøke kirken og se det eneste offisielle minnesmerket etter de omkomne fra D/S Elfrida.

"Du sigla må, Engelen sette kruna på"
Ragna Breivik, 1960


Ragna Breivik sine tepper om Åsmund Frægdagjeva henger på Hordamuseet i Bergen der mange av hennes andre arbeider også er lagret. Hun har også to tepper hengende i Fana kirke og noen få er i privat eie.



Vraket


Selv om vi vet noenlude hvor D/S Elfrida forliste så er fremdeles ikke skipets posisjonen endelig fastslått,  hverken av sivil- eller militær myndighet. Så hvor ligger egentlig vraket?

Jeg har prøvd å finne ut av dette og i januar 2019 har "Sjødivisjonen" ved Kartverket vært så vennlig å hjelpe meg med et utsnitt av sjøkartet for det aktuelle området, som vist under. 

På dette kartutsnittet med senter på posisjon 58,09 Ø - 03,03 N og en buffersone på 30 kilometer finnes ikke mindre enn syv skipsvrak, disse merket med rød farge og ett av disse kan være Elfrida. Imidlertid er flere av disse skipene ikke identifisert. Det kan også være vrak fra andre verdenskrig blant disse, enten senkede allierte handelsskip eller tyske ubåter. Dette vil jeg prøve å finne mer ut av i tiden som kommer og kanskje klare å få identifisert vraket etter Elfrida på nøyaktig posisjon.


Kartutsnitt grafikk er med velvillig hjelp produsert og levert av Siri Reimers, Sjødivisjonen, Statens Kartverk.


Rederiet Fred. Olsen sitt lasteskip "M/S Buffalo" er med på leteaksjonen etter Elfrida, de har moderne peileutstyr ombord og finner i løpet av natten ut at den oppgitte posisjon er helt feil. Klokken 09:45 den 9.desember finner Buffalo havaristen flytende med bunnen i været på posisjonen 58,07 Ø – 02,35 N, dette er omtrent 100 nm rett vest av Sola. Om ettermiddagen samme dag synker D/S Elfrida.

Kapteinen


Kapteinen har alltid øverste ansvar for skipet og alt som skjer ombord, han skal sørge for at alle regler følges, at skipet er sjødyktig og at mannskapet er skikket til å utføre oppdraget. Han handler imidlertid alltid på ordre fra rederiet, eieren og er underlagt deres beslutninger.

Etter forliset ble det reist kritikk mot kapteinen fra flere hold. Noen mente han hadde forhyrningsforbud av helsemessige årsaker og derfor var uskikket, men at han hadde lurt systemet slik at utreiseforbudet ikke kom frem i de offentlige papirene. 

Noen hevdet at skipet gikk på grunn i et sund nær Arkangelsk og at kapteinen etterpå ikke lot skipet undersøke for å se om det hadde fått skade. Denne hendelsen omtales nærmere i avsnitt "På grunn" og "Sjøforklaringen"

Forhyrningsforbudet.
Dette avsnittet er sendt meg fra tidligere sjømann, Olav Harry Vada og skal være utdrag fra sjøforklaringen, sammen med hans kommentarer:

Syk kaptein til rors om bord i «Elfrida», han hadde forhyringsforbud av helsegrunner.

Det var en navneforveksling som gjorde at «Elfrida»s fører, Nikolaus Rød – Breivik, fikk sin legeattest godtatt uten videre da han fremstilte seg ved sjømannskontoret i Trondheim for å bli ført opp på «Elfrida»s mannskapsliste som fører, gikk det fram av forklaringen til sjømannskontorets bestyrer, Harris Gregersen, under sjøforklaringen i går i anledning «Elfrida»s forlis.

Bestyrer Gregersen opplyste at Handels- og Sipsdirektoratet hadde spurt om det forelå gyldig legeerklæring da Rød-Breivik ble forhyrt som fører på «Elfrida» i oktober 1959.

Uttalelsen fra legekontoret for sjømenn i Oslo i mai 1959 gikk ut på at Røed-Breivik inntil videre ikke måtte ta arbeid til sjøs. Hvis det skulle bli tale om ny utmønstring av sjømannen, måtte sjømannslegen som fikk skipsføreren til undersøkelse, sette seg i forbindelse med legekontoret for sjømenn i Oslo i anledning de medisinske data.

Bestyrer Gregersen refererte så svarbrevet fra departementet der det sto at da sjømannen fremstilte seg ved sjømannskontoret for å bli påført «Elfrida»s mannskapsliste , viste han legeattest fra godkjent sjømannslege datert 13. oktober 1959. Årsaken til at sjømannskontoret lot denne legeattesten passere, var at det forelå en navneforveksling, idet den var påført navnet Nicolai Breivik-Røed.

Denne opplysningen ble betraktet som sensasjonell. Skipsinspektør Johannessen spurte om hvordan «Elfrida»s fører Breivik-Røed kunne bli forhyrt som skipsfører, enda det var sendt ut sirkulære om at han var syk og var nektet å ta hyre på noe skip.

Bestyrer Gregersen tok opp det røde kort angående kaptein Røed. Det vitner om at kapteinen var nektet å ta stilling til sjøs. Når kapteinen likevel fikk hyre, skyldes det en navneforveksling idet kapteinens navn var oppgitt som Rød-Breivik den ene gang og Breivik-Rød neste gang.

Forhyringsnektelse av helsegrunner – og navneforveksling

I den skriftlige forespørsel fra Handels – og Skipsfartsdepartementet i forbindelse med føreren av «Elfrida», Nicolais Rød – Breivik heter det:

«I brev av 20. mai 1959 til Arbeidsdirektoratet meddelte en at ovennevnte skipsfører etter foreliggende uttalelse fra legekontoret for sjømenn i Oslo av helsehensyn inntil videre ikke må ta arbeid til sjøs. En gjorde samtidig oppmerksom på at såfremt det skulle bli spørsmål om ny utmønstring av sjømannen måtte den sjømannslæge som fikk skipsføreren til undersøkelse anmodes om å sette seg i forbindelse med lægekontoret for sjømenn i Oslo angående de medisinske data. Meldingen ble sirkulert av Arbeidsdirektoratet i begynnelsen av juni 1959.

En er nå blitt kjent med at sjømannen er blitt forhyrt som fører av «Elfrida» i oktober 1959, og at han var fører av skipet ved forliset. Ifølge sentralregisteret for sjømenn skal sjømannens papirer være forevist det ærede sjømannskontor den 15. oktober 1959. I den anledning tillater en seg å be opplyst hvorvidt det ved anledningen forelå gyldig helseerklæring, og i så fall hvilken sjømannslege det var som undersøkte sjømannen samt om vedkommende læge ble gjort oppmerksom på de ovennevnte forhold».

Dette brevet er datert 16/2 1960.

Videre refererte bestyrer Gregersen et svarbrev til departementet, hvori det heter; «Da sjømannen fremstilte seg her for å bli påført «Elfrida»s mannskapsliste som fører foreviste han lægeattest fra godkjent sjømannslæge datert 13/10 1959. Årsaken til at sjømannskontoret har latt denne lægeattesten passere er at det foreligger en navneforveksling. Sjømannens papirer lød på Nikolaus Breivik-Rød. Ettersom Rød i dette tilfelle ble ansett som hovednavn ble ingen oppsjekking foretatt for mellomnavnet Breivik. Da lægeundersøkelsen er foretatt i Bergen er det vanskelig herfra å bringe på det rene om sjømannslægen kjente til at det forelå forhyringsnektelse på grunn av sjømannens helse».

Hvorfor skal kapteinen ha hatt utreiseforbud?
Dette avsnitt er skrevet av redaktøren, Kåre Breivik:

Nikolaus var krigsseiler og seilte utallige ganger over Atlanterhavet under krigen, både i konvoi og som "Independent ship". Søsteren hans, min tante Marie, fortalte meg mange år senere at broren opplevde å bli torpedert to ganger under krigen. Jeg har undersøkt dette men kan ikke finne at det stemmer, så hun kan ha misforstått. Imidlertid er det sannsynlig at konvoiene han seilte i ble angrepet av tyske ubåter og at det er dette han har fortalt om til familien. Hvilke konvoier han seilte i og hvilke skip som ble torpedert er opplysninger som jeg vil prøve å finne ut av.

Uansett var det en kjennnsgjerning for familien at onkel Nico hadde problemer med nervene etter krigen, som så mange andre av de norske sivile "uteseilerne". Forfatter Jon Michelet beskriver også dette inngående i de 5 fantastiske bøkene sine om krigsseilerne i serien om "Skogsmatrosen, en sjøens helt". 

Nikolaus måtte sannsynligvis gå i land og få behandling for nervene sine og da fikk han trolig ikke lov å seile, kanskje flere ganger. I 1958 var han sykemeldt av magesår. I en dagbok han har etterlatt seg skriver han om smertene i magen, og etter noen måneders hvile på land, at "...jeg har nå god fremgang og føler meg meget bedre". I mai 1958 skriver han i boken at han er klar for å dra ut igjen.

Nikolaus var født i 1902 på Rød i Fana, han hadde ni søsken, faren var kystlos Lasse Lassesen Bredvig. Da han ble døpt fikk han navnet Nikolaus Bredvik. På den tiden var det ikke uvanlig også å ta stedsnavnet inn i navnet sitt senere, det gjorde både Nikolaus, søsteren hans Lydia og broren Sakkarias. Han endret navnet sitt til Nikolaus Breivik-Rød. Dette brukte han under sjømannsutdannelsen og senere i livet. 

Jeg kjenner ikke til hvordan navnet på sjøfolk ble ført i de ulike registre, men det er en kjent sak at noen steder fører man fornavnet først og så etternavnet. I noen andre registre var det kanskje motsatt, etternavn først og så fornavn. Hvordan fører man da kapteinens navn med etternavnet først? Er det Rød-Breivik? Eller Breivik-Rød? Dersom etternavnet hans er byttet om i et eller annet register kan det tenkes at dette har fremkommet som "mistenkelig" og skapt tvil om kapteinens motiver. Med min kjennskap til han og familien for øvrig og den moral som rådet, så kan jeg ikke med min beste vilje forstå at han ville føre noen bak lyset ved å endre sitt opprinnelige navn. Mistanken mot ham om "navneforveksling" kan like gjerne bero på unøyaktighet i Sjømannskontorets registre. Det anføres i sjøforklaringen (forrige avsnitt) følgende:  

"Årsaken til at sjømannskontoret har latt denne lægeattesten passere er at det foreligger en navneforveksling. Sjømannens papirer lød på Nikolaus Breivik-Rød. Ettersom Rød i dette tilfelle ble ansett som hovednavn ble ingen oppsjekking foretatt for mellomnavnet Breivik."

Denne måten å skrive navnet sitt på hadde altså kapteinen alltid gjort, det kan da oppfattes som at det her er Sjømannskontoret som har gjort feil, ikke kapteinen. Under alle omstendigheter ville det vært en stor sjanse å ta dersom han bevisst prøvde å føre Sjømannskontoret bak lyset ved å oppgi navnet feil. Han kunne i verste fall blitt fratatt sertifikatene sine.




Redningsdåd


Tidligere sjømann og senere lærer Olav Harry Vada har fortalt meg at han de senere år har brukt mye tid og ressurser på å samle informasjon om Elfrida. Noe av denne informasjonen er etter hans ønske, delt på disse sidene. Han har blant annet sendt meg en artikkel om kapteien, som han mente burde publiseres:

" Sommeren 1952 ble 46 sjømenn og tre passasjerer på det belgiske skipet «Mahenge» tatt om bord i Oslo-skipet «D/S Ringås», da «Mahenge» var kommet i brann etter kollisjon med et fransk lasteskip i Kanalen. Fire dager senere gjorde Oslo-skipet seg igjen bemerket, i det det da tok om bord fem mann fra den spanske skonnerten «Maria del Carmen» som hadde havarert åtte miles fra Cape Vilano. Kaptein om bord på D/S «Ringås», tilhørende rederiet Birger Ekerholt i Oslo, var Nikolaus Breivik-Rød, som senere ble kaptein på D/S «Elfrida» av Trondheim.

D/S Ringås, foto SIU, v/Skipshistorie.net

Det var tett tåke i Kanalen den 30. juni 1952 da «Mahenge», som var på vei til Kongo med en last fyrstikker kolliderte med det franske skipet. «Mahenge» tok fyr og ilden spredte seg hurtig på grunn av fyrstikklasten. «Ringås» som var i nærheten gikk straks til assistanse og mannskapet, under ledelse av kaptein Breivik-Røds ledelse,utførte et ypperlig redningsarbeide. Livbåtene ble hurtig satt på vannet og de 49 menneskene på «Mahenge» ble hentet uten at det oppstod panikk, het det i telegrammet som Aftenposten bragte fra redningen. 20 minutter etter at belgierne var i sikkerhet om bord i den norske båten, sank det belgiske skipet.

«Ringås» fortsatte sin avbrutte reise til Genova etter at de reddede var satt i land, og i Biskaiabukten fikk mannskapet den 3. juli se en skonnert som holdt på å synke. Været var slik at livbåter ikke kunne brukes, og kaptein Breivik-Rød førte sitt skip kloss opp ved siden av skonnerten «Marta del Carmen». Skonnerten sank kort etter at mannskapet var tatt om bord i «Ringås».

Etter dette redningsarbeidet, hvor mannskapet på «Ringås» berget til sammen 54 mennesker fra den visse død i løpet av få dager, fikk kaptein Nikolaus Breivik-Rød rosende omtale på hedersplassen i bladet «Sjømann».

Maleri av D/S Ringås, eid av Nikolaus Breivik-Rød, henger i barndomshjemmet. 
H.Kashi 1942


Etter redningsdåden fikk kapteinen på Ringås denne utmerkelse fra Redningsselskapet.


Det er også en annen redningsoperasjon som Nikolaus Breivik-Rød tidligere var involvert i, det er under andre verdenskrig. Han var da enten førstestyrmann eller kaptein (ble utnevnt til kaptein under denne mønstringen 15.11.40 - 11.9.42) på skipet "M/S Herma" som tilhørte Leif Erichsens Rederi A/S, Bergen.

Den 28.april 1941 seiler de ut fra New York som "Independent ship" på vei over Atlanterhavet mot Afrika, en svært farlig rute da de tyske ubåtene nå er alle steder og torpederer alt de kommer over av sivile handelsskip. 

19.mai 1941 oppdager utkikken på M/S Herma flere livbåter i havet på posisjon 08,02 N 26,14 W. De tilhører det britiske skipet "D/S City of Winchester" som var blitt torpedert av en tysk ubåt ti dager tidligere. I livbåtene finner de 91 overlevende som de redder og tar ombord i Herma. De overlevende følger med til Takoradi i Vest-Afrika hvor de blir satt i land en uke senere. Hvordan det har tatt seg ut ombord på den lille 2600-tonneren denne uken med alle de ekstra passasjerene kan man bare forestille seg, kanskje en spesiell utfordring for gutta i messen.

En slik redningsaksjon var det mange skip som foretok under krigen etter de tyske ubåtenes herjinger og senere fikk dette ikke nærmere oppmerksomhet, det var en del av den daglige "rutinen" på havet mellom 1940 og 1945 å plukke opp overlevende man tilfeldigvis oppdaget.

I følge det flotte nettstedet www.warseilors.com seilte D/S Herma som"Indipendent ship" helt fram til juli 1942, noe som må ha vært svært krevende og belastende for alle ombord. Når som helst kunne en fiendtlig ubåt sende avgårde sin dødelige last, alle ombord gikk med nervene i helspenn døgnet rundt.

Den 7.7.1942 er de for første gang med på konvoi, HS22, fra Halifax til Sydney i Cape Breton, Nova Scotia, Canada. 27 skip i konvoien men uten militær eskorte da det var vanskelig å skaffe i denne tiden.

Kaptein Nikolaus Breivik-Rød og M/S Herma deltar senere i 6 konvoier før han mønstrer av skipet 11.september 1942.




Familiene


På denne siden ønsker jeg å fortelle om sjøfolkene og deres familier. Dersom du er i slekt med noen av de som omkom vil jeg svært gjerne at du tar kontakt og forteller din historie, det kan være lite eller mye, alt er kjærkomment. Hvem var de? Hvor bodde de? Hvilken bakgrunn hadde de? Foreldre, søsken, venner, nevøer og nieser? Bilder fra hjemsted eller av familie er selvsagt svært ønskelig. På denne måten kan vi hedre og minnes alle som forsvant med D/S Elfrida.

Siden jeg foreløpig kun har informasjon om kapteinen vil jeg begynne med han, men alle andre historier og fortellinger jeg får om sjøfolkene vil komme her. 

Nilkolaus Breivik-Rød
Også andre i familien var knyttet til sjøen. Eldste bror Sakkarias, eller Sakarias Lassesen Rød som han kalte seg, dro til sjøs som 17 åring i juni 1911 med et Amerika-skip, han kom aldri hjem igjen. Lillebroren Lyder ble sjømann og seilte i mange år som los på "Hurtigruten" etter krigen. Den yngste broren Knut tok utdannelse som skipsingeniør og arbeidet hele sitt voksne liv i rederiet Odfjell AS i Bergen med ansvar for konstruksjon, bygging og kontroll av skip i verdens største gasstank-rederi.

Bilde av Nikolaus fra 1950-tallet

Lenker


Om nettstedet


Om nettstedet
Dette nettstedet om D/S Elfrida er laget og drives av Kåre Breivik, nevø av kapteinen på skipet. Jeg startet i Januar 2015 og holder på med dette på fritiden. Den vanskeligste jobben er å få kontakt med kilder, med andre som vet noe og med offentlige arkiver og dette tar tid. Disse nettsidene kommer derfor til å utvikle seg etterhvert som jeg får tilgang til mer materiale. Du kan se av informasjonen nederst når sidene sist ble oppdatert.

Dersom du er i familie med noen som var ombord, eller kjente noen av sjøfolkene, eller kanskje har kunnskap om noen av dem, vil jeg svært gjerne at du tar kontakt.


Siste oppdatering av nettstedet: 17.02.19 ("Tante Klara" sin fødselsdag)




Ta kontakt


  • Bergen, Norge