Den 22. november 1959 ligger det lille tørrlastskipet D/S Elfrida ved kai i Arkhangelsk i Russland. Det er ferdig lastet med trevirke og klar for å gå til København i Danmark. Dette er en last og en rute som er ideell for skipet, den tar vanligvis 14 dager og er gjennomført flere ganger tidligere. 

På denne turen har mange av mannskapet hadde mønstret på for første gang, noen av dem er unge førstereisgutter, de er 20 stykker ombord når de kaster loss.

Skipet som tilhører rederiet Tetlie AS i Trondheim, hadde ligget i opplag siden februar og fikk endelig et oppdrag, dette var en god "slutning" for eierne. Skipet ble kontrollert av det Det Norske Veritas før turen men ikke av Skipskontrollen, i følge rundskriv fra Sjøfartsdirektoratet.

Skoleskipet "Trøndelag" legger samtidig til kai like ved Elfrida mens det forbereder det nye oppdraget. 16 år gamle Olav Harry Vada er en av sjøguttene som kommer i land fra skoleskipet, han og flere andre blir så invitert ombord av rederiet Tetlie som eier D/S Elfrida. De vil gjerne forhyre noen av de unge sjøguttene for jobb på Elfrida for skipet mangler manskap. Men inntrykket Olav Harry får ombord i Elfrida gjør at han takker nei til hyre. "Det var et forferdelig kaos og rot ombord" forteller han meg på telefon i 2019.

 To av vennene til Olav Harry som han også sto konfirmant med, 17 år gamle Arne Hilbert Berg og Torleif Kristian Sætran var ikke på skoleskipet men fikk tilbud om jobb ombord og takket ja. Arne Hilbert hadde vært ute en tur på sjøen tidligere, Torleif Kristian var førstereisgutt. 15 år gamle Hans Øverkil er den yngste fra skoleskipet "Trøndelag" som mønstrer på Elfrida, han er den siste som får jobb ombord fordi en annen ungdom trekker seg, han mønster på som messegutt.

Mannskapet går ombord i Trondheim og den 18. oktober kaster de trossene og legger kursen mot Arkhangelsk. Der blir skipet lastet i henhold til regelverket for vintertrafikk, dette betyr også dekkslast med nesten 1/4 av trelasten på dekk. Dette var vanlig på stykkgods skip og det fantes regler for hvordan det skulle lastes i rommene og hvor mye som er tillatt på dekk. Lasten sikres og skipet gjøres klar for turen sørover.

På broen står kaptein Nikolaus Breivik-Rød. Han vokste opp ved Fanafjorden sør for Bergen og har vært på sjøen siden barnsben av da han rodde på fjorden med faren Lasse Lassesen Bredvig som var los på norskekysten. Her hjemme har Nikolaus, eller Nico som han ble kalt, lært om båtliv og sjømannskap og fisket med snøre og garn for å spe på mat til den store familien i gårdshuset på Rød. Det måtte bli en utdannelse i sjømannsyrket. 

Kapteinen på D/S Elfrida var også krigsseiler. Han var en av de mange tusen som seilte i handelsflåten 1939-1945 med alt det innebar av frykt og død, takket være tyske ubåter. Han seilte mange turer mellom Europa og USA og til havner i Afrika, mellom-Amerika og sør-Amerika, både i konvoi og som "Indipendent ship" alene på havet. Som mange andre sjøfolk som overlevde krigsårenes mareritt og ikke fikk den krigserstatningen de var lovet, ble han nødt å fortsette arbeidet på sjøen for å skaffe nødvendig inntekt for å livnære seg. Det har han gjort i 14 år etter krigen.

Men nå står han klar til å dra ut på sin aller siste seilas før han endelig skal mønstre av for godt i København og bli pensjonist og tilbringe etterlengtet tid med søsknene i barndomshjemmet i Fana.