Den siste reisen


Den 22. november ligger det lille tørrlastskipet Elfrida ved kai i Arkhangelsk i Russland. Det er ferdig lastet med trelast og klar for å gå til København i Danmark. Dette er en last og en rute som er ideell for skipet, den tar vanligvis 14 dager og nettopp denne turen er utført flere ganger tidligere. Mange av mannskapet hadde mønstret på for første gang, noen av dem unge førstereisgutter, de er 20 stykker ombord da trossene kastes.

Skipet som tilhører rederiet Tetlie AS i Trondheim, hadde ligget i opplag siden februar og fikk endelig et oppdrag, dette var en god "slutning" for eierne. Skipet ble kontrollert av det Norske Veritas før turen men ikke av skipskontrollen. Men rederiet trenger mangler mannskap. 

Skoleskipet "Trøndelag" legger samtidig til kai like ved Elfrida mens det forbereder det nye oppdraget. 17 år gamle Olav Harry Vada er en av sjøguttene som kommer i land fra skoleskipet, han og flere andre blir så invitert ombord av rederiet Tetlie som eier D/S Elfrida. De vil gjerne forhyre noen av de unge sjøguttene for jobb på Elfrida. Det inntrykket Olav Harry får gjør at han takker nei til hyre på Elfrida. "Det var et forferdelig kaos og rot ombord" forteller han meg.

 To av vennene og klassekameratene til Olav Harry som han også sto konfirmant sammen med, 17 år gamle Arne Hilbert Berg og Torleif Kristian Sætran fikk senere tilbud om jobb på Elfrida og takket ja. Arne Hilbert hadde vært ute en tur tidligere, Torleif Kristian var førstereisgutt. 15 år gamle Hans Øverkil er den eneste fra skoleskipet "Trøndelag" som mønstrer på Elfrida, han er den siste som får jobb ombord fordi en annen ungdom trekker seg fra jobben, han mønster på som messegutt.

Mannskapet går ombord i Trondheim og den 18. oktober kaster de trossene og legger kursen mot Arkhangelsk. Der blir skipet lastet i forhold til regelverket for vintertrafikk, dette betyr også dekkslast med nesten 1/4 av trelasten på dekk. Dette var vanlig på tørrlasteskip og det fantes regler for hvordan det skulle lastes i rommene og hvor mye som er tillatt på dekk. Skipet lastes innenfor reglene og gjøres klar til turen sørover.

På broen står kaptein Nikolaus Breivik-Rød. Han vokste opp ved Fanafjorden sør for Bergen og har vært på sjøen siden barnsben av der han rodde på fjorden med faren Lasse Lssesen Bredvig som var los på norskekysten. Her hjemme har Nikolaus, eller Nico som han ble kalt, lært om båtliv og sjømannskap og fisket med snøre og garn for å spe på mat til den store familien i gårdshuset på Rød. Det måtte bli en utdannelse i sjømannsyrket. 

Kapteinen var også krigsseiler. Han var en av de mange tusen som seilte i handelsflåten 1940-1945 med alt det innebar, han seilte mange turer mellom Europa og USA og til andre fjerne destinasjoner, både i konvoi og som "Indipendent ship", alene på havet. Som mange andre sjøfolk som overlevde de fem årenes mareritt i konvoifarten og ikke fikk den krigserstatningen de var lovet, ble han nødt å fortsette arbeidet på sjøen for å skaffe nødvendig inntekt for å livnære seg.

Men nå står han klar til å dra ut på sin aller siste seilas før han endelig skal mønstre av for godt i København og bli pensjonist og tilbringe etterlengtet tid med søsknene i barndomshjemmet hjemme i Fana.