Forliset image
Klokken 18:16 den 8. desember mottar Farsund radio en nødmelding, det er D/S Elfrida som kaller opp: "Mayday! Vi trenger øyeblikkelig hjelp". Det blåser full storm fra øst i Nordsjøen denne kvelden. "Maskinrommet er nesten fylt av vann, slagside til babord." Skipet oppgir posisjon 35 nautiske mil S.V. for Lista fyr. De oppgir også at posisjonen kan være dårlig fordi de har drevet fire døgn i stormfullt vær. En stor redningsaksjon settes i verk og det er allerede mange skip i området som blir med på letingen. Sola flyplass settes også i beredskap.


En mann som sitter hjemme i huset sitt på Jæren hører på kommunikasjonen mellom skipet og Farsund radio. Han hører at det blir fortalt fra skpet at "..en svanehals på dekk har brukket." Det betyr at skipet kanskje tar inn vann som skyller inn over dekket og ned i lasterom eller maskinrom gjennom den brukne svanehalsen. Dette forteller han til en journalist etterpå.
Men de mange skipene som leter kan ikke finne Elfrida på oppgitt posisjon. Det blåser sterk storm, det er høy sjø og dårlig sikt og mørkt i området hvor det letes. Hvor er Elfrida?

På hjemstedet til kaptein Nikolaus Breivik-Rød i Fana har familien fått vite hva som foregår. Hjemme i stuen i nabohuset hos broren Knut, har de slått på radioen og funnet kommunikasjonen mellom Farsund radio og Elfrida. Søstrene Lydia og Maria er også der, sammen med Knut sin kone Aase og sønnen deres Anders som er tolv år gammel. De hører med forferdelse på det som foregår uten å kunne gjøre noe som helst.

I løpet av noen timer går det flere meldinger mellom Farsund radio og skipet. Bergningsskipet "Salvator" ligger også i området, men selv om de er for langt unna havaristen hører de med sitt moderne radioutstyr all samtale mellom Farsund radio og Eldfrida. De melder så "Vi har mistet lyset og kobler på nødsettet". Skipene som deltar i letingen forstår at den oppgitte posisjonen må være feil for de finner ikke skip eller mannskap selv etter flere timers leting. De prøver å krysspeile radiosignalene for å finne skipet men nødstrømsbatteriene på Elfrida gir trolig for svakt signal og derfor dårlig radiopeiling.


Telegrafist S.Olsen ved radiostasjonen ombord på D/B Salvator i 1959
Bilde fra www.skipstelegrafisten, artikkel om B/D Salvator av Svein Mogens Olsen

Haugesund Dagblad melder dagen etter forliset at telegrafisten Harald Tranaas på D/S Elfrida spør i radiomelding til Farsund radio "Kan dere ikke peile oss da?" Farsund svarer "Nei, vi har ikke utstyr. Vi har bedt om peiler i to år nå men ikke fått det." Mannskapet på Elfrida hadde problemer med strømmen ombord og kanskje derav problemer med å navigere og oppgi riktig posisjon.

Skipene "Fredrik Langaard", "Loch Seafort", "Lorenzo"og "Oslofjord" er noen av de som etterhvert blir med i leteaksjonen, også bergningsskipet "Salvator" er i området, men den og flere andre leter etter et annet fartøy som også har sendt ut Mayday, det er dramatiske timer i Nordsjøen denne kvelden. Det er stor aktivitet både på morse og telefoni mellom Farsund radio og skipene om kvelden og natten.

Klokken seks minutter over 02 natt til 9.desember kommer siste melding fra D/S Elfrida. De tre søsknene til kaptein Nikolaus sitter fremdeles sammen foran radioen i stuen hjemme på Rød da de hører brorens stemme gjennom høyttaleren: "Skipet synker, mannskapet har forlatt skipet i en livbåt... Takk for all hjelp".

Så blir det helt stille.

Søket etter det savnede skipet fortsetter til tross for den siste meldingen. Litt før klokken 10 samme dag blir skipet D/S Elfrida funnet av "M/S Oslofjord" på en helt annen posisjon, 100 nm vest av Sola. De melder til Farsund radio at de forsetter i vindretningen for å lete etter den ene livbåten med sjøfolkene ombord. En time senere, kl 10:44 melder "M/S Buffalo" til Farsund radio at de også ha funnet vraket, de melder at skipet flyter med bunnen i været og de melder også om to livbåter og flere døde som flyter i sjøen i sine flytevester. Det skal visstnok ha vært meldt om seks mann i sjøen. Men på grunn av at det fortsatt blåser full østlig storm så er det umulig for M/S Buffalo å plukke opp de døde.

Redningskrysseren "Ambassador Bay" kommer også frem til vraket og holder seg i nærheten for å se om det er mulig å gjøre noe. De seks mannskapene ombord på redningskrysseren ser klokken 17:36 at D/S Elfrida plutselig reiser seg loddrett opp i sjøen, så synker det med baugen først, akterenden og propellen er det siste de ser før skipet forsvinner i havet. Klokken 17:38 samme ettermiddag, 9.desember, melder kaptein Kristian Arntzen på Ambasador Bay at D/S Elfrida har sunket.
----------------------------


I Ishavsmuseet sitt magasin "Isflaket" utgave #1 2009 har Svein Mogens Olsen
på side 6 beskrevet redningsskipet "Salvator" sin rolle og mannskapets opplevelse
av situasjonen og beskrevet andre skip på stedet.



Kilde: Ishavsmuseet
-----------------------------------

EINAR O. INSTANES i Nordvik, opplevde stormen og var i Nordsjøen dette døgnet, han har sendt meg denne beskrivelsen om sin opplevelse som 19 år gammel nyutdannet telegrafist:

"Sitter her og ser tilbake på skip jeg har seilt med og historien deres men D/S Elfrida har jeg ikke vært ombord i. Men D/S Ophir har jeg seilt med i samme fart med trelast. Forliset til D/S Elfrida overvar jeg fra nødsignalet ble send ut til skipet sank. Jeg var telegrafist ombord i M/S Kongsfjord med jernbanevogner til Reunion. Vi lå syd for Farsund og kjempet mot store bølger i et forrykende uvær. Nødmeldinger kom det flere av fra hele Nordsjøen. Vi stevnet mot Elfrida sin oppgitte posisjon. I slikt vær var fremdriften liten. Større bølger har jeg aldri opplevd. Jeg beundret han som oppererte radiostasjonen ombord - veldig rolig og klar stemme. Jeg hadde kontakt med han og Farsund radio. Han hadde liten batterikapasitet så kun viktige meldinger han kunne ta. Hans siste melding hvor han takket alle for innsatsen var gripende og tårevåt. Nå seksti år senere ser jeg at kapteinen ombord var fra Krokeide. Jeg har jobbet der i førti år. Mvh Einar."

Men det er ikke alt. Nå 83 år gamle Einar Instanes var også så vennlig å kontakte meg personlig, det resulterte i et svært hyggelig møte der jeg fikk anledning å stille noen spørsmål og vi fikk en interessant prat om sjøen. Einar fortalte meg at bølgene måtte ha vært nesten 20 meter høye. «Jeg så også redningsskøyten på vei ut i disse bølgene, den klatret oppover for så senere å forsvinne i en bølgedal, helt utrolig at de gikk ut i dette været.» Videre fortalte han om turen med M/S Kongsfjord. «Vi hadde lastet jernbanevogner i Gøteborg som dekkslast, vi var redd for at de skulle gå på sjøen i stormen, men festene holdt. Hendelsene disse døgnene gjorde sterkt inntrykk, men jeg var aldri redd i denne stormen»


KJELL EINAR NESØEN på Ål i Hallingdal har sendt meg sin beskrivelse fra havet disse døgnene:

Jeg var 15 år gammel og førstereisgutt på Fred. Olsen skipet D/S Berby på 1200 DWT. Mønstret på i Oslo som dekksgutt, og på denne turen over Nordsjøen 8.-9. desember 1959, seilte vi innom Drammen og Kragerø for last til Skottland. Kapteinen ville søke nødhavn i Kristiansand i orkanen som var varslet men rederiet ønsket at vi skulle seile videre, og slik ble det. Ikke «vettugt» å gå ut i det været! Og jeg var vel etter hvert vettskremt. Underveis fikk vi vite at D/S Elfrida var i havsnød. På vår tur over Nordsjøen var det så høye bølger at propellen fikk luft hver gang baugen gikk ned i de krappe og dype bølgedalene! Maskinisten måtte derfor redusere omdreiningen for at motoren ikke skulle "ruse" og ta alvorlig skade/skjære seg. Vi hadde av den grunn stor avdrift pga. den reduserte farten og vi holdt på å drive ut i Atlanterhavet, men klarte så vidt å komme til nødhavn helt nord i Skottland. Jeg vekslet på min fire timers vakt å stå en time til rors og 1 time på utkikk på brovingen men ble av styrmannen tidlig kalt inn på broen da bølgene etter hvert ble høyere enn brovingen! Må ha vært minst 15 meter bølgehøyde. Umulig å sove og jeg var svært sjøsyk. Mange av oss i mannskapet satt og lytta på redningsaksjonen på kortbølgeradioen i akter-salongen, og jeg husker godt at kapteinen kom inn og sa at Elfrida hadde forlist. Det var et sterkt øyeblikk! Jeg har tenkt på det i alle år siden, og lurt på hva som skjedde med mannskapet på D/S Elfrida. Har lett etter informasjon i mange år men nå har jeg fått vite svaret her på nettstedet om Elfrida.
Kjell, 30.3.20
---------------------------------------

I begynnelsen av 2016 kontaktet jeg forfatteren Jon Michelet, han holdt da på å skrive på sine fantastiske bøker i serien om "Skogsmatrosen" et essay om de norske krigsseilerne, i den forbindelse fikk jeg en e-post fra ham 9.januar 2016. Den er gjengitt her:

Kjære Kåre Breivik,
Takk for veldig hyggelig melding. En inspirasjon under arbeidet med det avsluttende bind 5 av romanverket “En sjøens helt”.
Takker også for tipset om ditt nettsted tilegnet “Elfrida”, din onkel kaptein Nikolaus Breivik-Rød og mannskapet fra Trøndelag og Nordmøre.
Jeg husker faktisk “Elfrida”-forliset fra min ungdom, for jeg var femten år den gangen i 1959 og fulgte med på de dramatiske meldingene i radio, og siden leste jeg oppslagene i avisene.
Veldig artig å få vite at Tante Klara fra Kjerka i New York faktisk var din virkelige tante, og at du bor i hennes barndomshjem på Rød i Fana.
Et lite tips til nettstedet om “Elfrida”. Jeg vil tro at båten du kaller “Bufalo”, og som prøvde å komme havaristen til unnsetning, var Fred. Olsens “Buffalo” (altså med to f’er). Jeg fikk en fin modell av den båten til 70-årsdagen min, fordi “Buffalo” var ganske lik “Borgland” som jeg i sin tid seilte styrmann på.
Lykke til med utvikling av nettstedet. Jeg synes det er blitt et verdig minnested for dem som satte livet til i stormen i Nordsjøen.
Når det gjelder opplysninger om din onkels krigsseilas, vil du forhåpentlig kunne finne noe når det nye nasjonale Krigsseilerregisteret lanseres på internett 19. januar.
Mvh
Jon Michelet
forfatter
Larkollen